Finnbuenget ligger på vestsiden av dalen – nord for klokkarbekken og rett øst for koksteinen. Selve “Finnbua” lå litt høyere oppe i lia og litt lengre vekk fra bekken enn hva Hjortdalshytta ligger, på motsatt side. Tufter etter navsteiner vises.
Finn-Jonas og hans kone Finn-Sofie var et kjent par i traktene på 1800-tallet. Finn-Jonas var same og kom trolig fra Rørostraktene. De var årlige gjester i Grytdalen hvor de hadde sin egen boplass. Denne fikk navnet Finnbuenget. Boligen ble visstnok bare brukt om sommeren, for vinterstid oppholdte Finn-Jonas seg nede i dalen, hvor losjiet skiftet.
Finn-Jonas var kjent for å være en habil jeger, og historiene om hans bragder er mange. Det er vanskelig å fastslå når de forskjellige episodene har funnet sted, for opplysningene varierer mellom kildene. De siste bjørnene ble antagelig felt en gang mellom 1884 og 1892. Et sted står det å lese at Finn-Jonas skjøt de to siste bjørnene i bygda i 1892, den ene i Grytdalen, og den andre i Våvasslimarka. For denne bragden belønnet kommunen han med en flunkende ny remingtonrifle. Etter en annen versjon av historien var rifla en gave fra folket i bygdene. Helt sikkert er det at den nye børsa ble godt mottatt. Etter ei vellykket jakt med nybørsa, fekta Finn-Jonas med børsa og hoika og dansa og ropte ut: “No skoill fjella vorre foill tå pjøinn – så skoill tæm fått !»
