Den 7. Desember 1907 etablerte Thams et eget selskap, Sognli Jagtklub Aktieselskab, som skulle stå for drift av eiendommene. Her skapte Christian Thams sitt jaktparadis og perioden fra 1915 til 1930 var den rikeste tiden for Songli.
Grensemerke for Songli jagtklub AS. Foto: Steve Halsetrønning
De ytre grenser ble forsynt med godt synlige grenserøyser og “grenseflagg” i metall – med påskrift “Sognli Jagtklub”. En rekke personer ble engasjert for å forestå oppsyn med jakt, fiske og beite på eiendommen. Vi kjenner flere historier om arrest i fremmede beitedyr og krav om betaling for oppstalling av disse.
I 1926 ble det utlovet en godtgjørelse på kr. 50,- for “hvert jagtparti eller enslig jeger eller fisker, som efter respektive anmeldelse blir dømt”. Oppsynets oppgaver var mange og omfattende bl.a. skulle de påse og vedlikeholde grensemerker og følge med i viltbestandens utvikling og rapportere dette. Det ble ført protokoll over alt som ble skutt og fanget av vilt og fisk på Songli.
Grytdalen med sin rike vegetasjon ble med åra den sentrale delen av Sognli Jagtklub A/S. Hjortens innfartsveier fra kysten pekte mot Grytdalen, og for å få dyra til å stoppe opp her, satte Thams i gang viltstelltiltak av forskjellig art.
Skogplantingene på Songli var omtalt som de største i fylket. Både gran og fremmede treslag ble plantet. Plantingen var ment å gi mer skjul for viltet.
På noen steder, helst i Grytdalstraktene, i Bjønndalen, Grønnhaugen, Grytdalssætrene og i Melandsøyan ble myr og gamle engslåtter kultivert på en ny måte. Jorda ble snudd og gjødslet og siden isådd havre og timotei. Mye ble satt inn på at hjorten skulle trives, sommer og høst. Myrgresset ble slått og satt på stakk til vinterfor. Ved Songlia, i skogkanten, ble det sådd potetlignende frøsort importert fra Tyskland. Poteten var uspiselig, men hjortedyra satte stor pris på gresset. Som tidligere omtalt ble flere av de gamle boplasser og sætervoller bortsatt til “lotteslått”. Med lott menes at en viss andel av avlingen skulle forbli i grunneiers eie mens resten tilfalt driveren. Den forandel som tilfalt eieren ble på Songli benyttet til hjortefor eller for til gården.
Under driften kunne “lottefolket” ha med seg husdyr tilknyttet drifta, men det var forbud mot å ta med seg hund eller katt av hensyn til viltet.
Beitende hjort ble et vanlig syn på jordene ved Songli i tiden som fulgte. Bekker ble renset for at de lengst mulig utover høsten og vinteren skulle skaffe rennende vann til hjorten. Ingen anstrengelser ble spart. Var det antydning til et “hjortetråkk”, ble slikkesteiner lagt ut, og tråkkene ble på få år til brede hjortestier som fortalte iakttakeren at bestanden vokste. Grytdalen ble en brunstplass for hjorten.
Comentários